Ved ruletten i Monte Carlo

Da Edvard Munch bodde i Nice på begynnelsen av 1890-tallet, var han fast gjest ved rulettbordet i Monte Carlo. Fascinasjonen for spill ble til flere malerier, og «Ved ruletten i Monte Carlo» fra 1892 er det mest berømte, en studie i konsentrasjon, håp og nærmest religiøs spenning rundt et grovt firkantet bord.

Denne artikkelen ser på hvordan maleriet ble til, hva som skjer i komposisjonen, og hvordan Munchs egen fascinasjon for spill kommer til uttrykk gjennom en av hans mindre kjente, men kunsthistorisk viktige perioder.

Bakgrunn: Munch i Monte Carlo

Høsten 1891 forlot Edvard Munch Kristiania og reiste sørover. Han slo seg ned i Nice på den franske rivieraen, hvor han levde det meste av vinteren og våren 1892. Klimaet var mildere, kunstscenen levende, og bare en kort togtur unna lå Monte Carlo, med det statlige casinoet som magnet for Europas overklasse.

Munch ble en fast gjest ved rulettbordene. I egne litterære notater beskriver han beslektet med besettelse, med detaljerte redegjørelser for spillsystemer, tapsstrategier og psykologien til andre spillere. Han var fascinert av tallenes tilsynelatende tilfeldighet, men enda mer av menneskene: ansiktene som håpet, ansiktene som tapte, den kollektive spenningen som la seg over rommet i sekundet før kulen fant sitt tall.

Det var i denne perioden, mellom kortere økter ved rulettbordet og lengre økter i atelieret, at han malte flere verk med spillmotiv. «Ved ruletten i Monte Carlo» fra 1892 er det mest gjennomarbeidede og største av dem.

Komposisjon og visuell analyse

Bildet er dominert av selve rulettbordet, som strækker seg diagonalt gjennom komposisjonen. Den grovt firkantede formen med grønt overtrekk og markering av tall og innsatsfelt fyller mesteparten av bildeflaten. Rundt bordet står og sitter figurene i en tett samling: velkledde herrer i mørke jakker, damer i lyse kjøler med hatter og fjaer.

Til venstre i bildet, litt trukket unna spillsentrum, sitter en mann med ansiktstrekk som påfallende ligner Munchs egne. Han holder papir og blyant, som om han noterer utfallet av spinnene. Denne figuren, som mange kunsthistorikere har lest som et selvportrett, fungerer som betrakterens inngangspunkt til scenen, en observatør som Munch selv ofte var.

Den røde ruletten i bakre høyre del av bordet danner den visuelle motpolen til den skrivende figuren, og en diagonal linje trekker øyet fra observatør via bordets grønne flate over til det røde skjebnehjulet. Fargene er dempet, med grønn, brun og mørk rød som dominerende palett.

Ansiktene er behandlet i Munchs karakteristiske ekspresjonistiske stil: forenklede, nesten maskeaktige, med få detaljer men sterk uttrykkskraft. Hendene strækker seg mot bordet, chip-ene ligger i små hauger, blikkene er alle rettet innover mot spillet. Ingen ser på hverandre. Alle ser på kulen.

Stil og teknikk

1892 var et formativt år for Munch. Han eksperimenterte med syntetismens formspråk, inspirert av Paul Gauguin og de fargesterke fransk-japanske påvirkningene han hadde møtt i Paris. Ved ruletten viser flere av disse trekkene: forenklede figurer, forsterket fargebruk, flate former, og et bevisst brudd med akademisk perspektiv.

Samtidig arbeider han allerede med den psykologiske intensiteten som skulle definere Skrik áret etter. Selv om Ved ruletten ikke har den samme kompromissløse emosjonelle kraften, ligger frøene der: den tette komposisjonen, konsentrasjonen om et enkelt psykisk øyeblikk, viljen til å male indre stemning heller enn ytre realisme.

Penselstrøkene er relativt løse, spesielt i figurene, hvor Munch prioriterer helhetsinntrykk fremfor detalj. Overflaten har den karakteristiske matte kvaliteten som kommer av at olje er malt tynt, nesten som gouache, over en absorberende bunn.

Denne prioriteringen av komposisjon og stemning fremfor narrativ handling forbandt Munch med en bredere internasjonal bevegelse. James McNeill Whistler hadde to tiår tidligere malt sin egen studie i minimalistisk komposisjon, Whistler’s Mother (1871), som eksempel på hvordan et portrett kunne være et arrangement av form og tone snarere enn en karakterstudie. Munch var neppe direkte påvirket, men han arbeidet i den samme åndelige klangen: komposisjonen som eget uttrykk, uavhengig av motivets fortellermessige verdi.

Munchs fascinasjon for spill

Det er lett å anta at Munch malte casino-scener utenfra, som en sosial dokumentarist. Men hans egne notater viser at han var dypt involvert selv. Han eksperimenterte med spillsystemer, tapte betydelige summer, og skrev om spillingen med den samme intensitet som han skrev om kjaerlighet, angst og død.

For Munch var rulettbordet en scene der menneskets forhold til tilfeldighet, skjebne og håp ble kondensert til noen få sekunder. Den nervøse spenningen, det universelle øyeblikket der utfallet ikke ennå er kjent, var den samme psykologiske tilstanden som opptok ham gjennom hele karrieren. Rulettbordet ble en modell for menneskets eksistensielle usikkerhet, i miniatur.

I dag foregår denne samme spenningen i stadig mindre grad ved fysiske rulettbord i Monte Carlo, og i stadig større grad ved dataskjermer over hele verden. Fra Munchs velkledde herrer i mørke jakker til dagens spillere som logger inn på et casino hjemmefra, er avstanden i tid og teknologi lang, men den grunnleggende fascinasjonen for øyeblikket rett før utfallet er kjent forblir påfallende lik.

Andre Monte Carlo-verk av Munch

«Ved ruletten i Monte Carlo» er ikke det eneste spill-motivet i Munchs katalog fra denne perioden. Han produserte flere skisser, tegninger og mindre lerreter fra rulettbordene. Blant de dokumenterte:

• Ved ruletten i Monte Carlo (variasjoner) – Munch malte flere versjoner og studier med samme tema fra 1891–1892.
• Skisser og tegninger fra spillsalen – En rekke blyant- og pennearbeider som viser figurer, komposisjonsstudier og observasjoner fra casinoet, mange bevart ved Munchmuseet.
• Litterære notater – Skønnlitterjære og selvbiografiske tekster hvor Munch reflekterer over spillopplevelsen, ikke som malerier, men som viktig kontekstuelt materiale.

Samlet utgjør Monte Carlo-perioden en distinkt fase i Munchs kunstnerskap, ofte oversett til fordel for de mer berømte verkene fra Livsfrisen (Skrik, Madonna, Det syke barn).

Ettermele og betydning

Ved ruletten i Monte Carlo har aldri oppnådd samme kanoniske status som Skrik eller Madonna, men verket er anerkjent som et viktig dokument fra Munchs formative periode. Det viser en kunstner som eksperimenterer med form, tema og stilistisk frisøkelse, og som allerede har det øyet for menneskelig psykologi som skulle bli hans signatur.

Maleriet har vært inkludert i flere retrospektive Munch-utstillinger, både ved Munchmuseet og internasjonalt. Ved MoMAs store Munch-retrospektiv i 2006 fikk verket fornyet oppmerksomhet som del av utstillingens seksjon om Munchs Paris-år og eksperimentering med franske strømninger.

For norsk kunsthistorie er verket også interessant som dokumentasjon av en av landets største kunstneres møte med den europeiske overklassekulturen. Munch, som selv kom fra beskjedne kår i Kristiania, malte her et miljø som representerte alt han sto utenfor, med den observatørens distanserte nærvaer som skulle prege så mye av hans senere arbeid.

Ofte stilte spørsmål