Dogs Playing Poker

Et av verdens mest gjenkjennelige kunstverk viser noe så usannsynlig som en gjeng hunder samlet rundt et pokerbord, kortene i potene, sigarene i munnen og whiskyglasset ved siden av. Historien bak «Dogs Playing Poker» involverer en amerikansk selvlært kunstner, et reklamebyrå fra Minnesota, og en 100-årig debatt om hvor grensen mellom kitsch og kunst egentlig går.

Under vår Kunstspill-serie ser vi på hvordan spill og kunst har krysset veier gjennom historien. Få verk illustrerer dette skjæringspunktet like tydelig som Coolidges pokerhunder, som både er kommersiell reklamekunst, populærkulturell ikon og gjenstand for en fortsatt levende debatt om hva som egentlig kvalifiserer som «kunst».

Navnet: serie eller enkeltverk?

Det er en liten forvirring innebygd i selve navnet «Dogs Playing Poker». Formelt refererer det til hele Coolidges serie på 18 malerier med antropomorfiserte hunder, hvorav 9 faktisk viser poker. I dagligtale bruker de fleste navnet om ett enkelt bilde: A Friend in Need fra 1903, med bulldogen som gir en makker et ess under bordet.

Denne dobbelbetydningen har blitt så utbredt at selv kunsthistorikere aksepterer den. Sier man «Dogs Playing Poker», kan man mene både serien og hovedverket, og konteksten avgjør hva mottakeren forstår. I resten av denne artikkelen følger vi samme praksis: vi bruker navnet om serien når vi snakker helhetlig, og om enkeltverket der det er tydelig fra sammenhengen.

Bakgrunn: Cassius Marcellus Coolidge

Cassius Marcellus Coolidge ble født i New York i 1844 og hadde ingen formell kunstnerisk utdannelse. Han jobbet gjennom livet med et bredt utvalg av yrker: skiltmaler, bankfunksjonær, apoteker og avisutgiver, før han fant sin plass som freelance-illustratør for magasiner. Han oppfant også «comic foregrounds», karikaturtegninger med utsparte ansikter som fortsatt brukes på markeder over hele verden.

Allerede på 1870-tallet begynte Coolidge å male hunder. Et sigarfirma kjøpte flere av tegningene hans for å ha på sigareskene, og noen av de tidligste depiksjonene viste allerede hunder i menneskelige positurer. Det var likevel ikke før 1894 at han malte det som skulle bli forløperen for hele serien: Poker Game, med fire Sankt Bernhardshunder rundt et bord i en intens pokerkamp.

Coolidge ble aldri en anerkjent navn i sin samtid. Han er ofte kalt «den mest kjente amerikanske kunstneren du aldri har hørt om». Han levde et rolig liv, giftet seg som 65-åring, fikk en datter, og døde i 1934 i relativ obskuritet. Først i tiden etter hans død, og spesielt fra midten av 1900-tallet, ble maleriene hans en fast del av amerikansk hjemmekultur.

A Friend in Need (1903)

Dette er verket de fleste tenker på når de hører «Dogs Playing Poker». Bildet er lysere og mer avslappet enn mange av Coolidges øvrige poker-scener, og setter en uformell stemning av venner som spiller kort. I forgrunnen sitter en bulldog som i hemmelighet stikker et ess ned til makkeren under bordet, mens motstanderne rundt bordet skjelver med mistenkelige sideblikk.

Detaljene er nøye komponert. Sigaren i munnen på bulldogen, whiskyglassene rundt bordet, det avslappede men konsentrerte kroppsspråket til de fem hundene. Coolidges evne til å gjengi ansiktsuttrykk og gestikk hos hundene er det som gjør bildet fungerer: vi kjenner igjen typene rundt bordet fra vi selv har sittet ved lignende bord.

Originalen har aldri vært til salgs, men verdien anslaas til flere millioner dollar. Bildet ble reprodusert på utallige kalendere for Brown & Bigelows sigarreklame på tidlig 1900-tall, og trykkene fant veien inn i millioner av amerikanske hjem, kontorer og barer.

A Bold Bluff og Waterloo: to-panels-dramaet

Blant seriens verk finnes et par som fungerer som en to-akts fortelling: A Bold Bluff og Waterloo, begge fra 1903.

I A Bold Bluff ser vi en Sankt Bernhardshund som satser stort på en hånd bestående av kun to toere. Ansiktsuttrykket hans er lest å se, sikkert på egen suksess, mens motstanderne rundt bordet grubler over om han bluffer eller virkelig sitter med en vinnende hånd.

I Waterloo ser vi konklusjonen: Sankt Bernhardshunden trekker inn den store potten mens de andre hundene knurrer i sinne over det han faktisk hadde. Bildeparet ble solgt sammen på Doyle New Yorks «Dogs in Art»-auksjon. Anslaget var $30 000–$50 000, men en anonym byder betalte til slutt $590 400 for begge, en rekordpris for Coolidge-verk.

De 18 maleriene i serien

Coolidges dyre-serie består av til sammen 18 oljemalerier: det opprinnelige Poker Game fra 1894, 16 verk bestilt av Brown & Bigelow i 1903, og et ekstra maleri fra 1910. Ikke alle handler om poker. Blant de 18 finner du hunder på roadtrip, hunder som spiller amerikansk fotball, en hund-narr som underholder et kongelig par, og en rekke andre humanistiske scenarier.

De 9 verkene som faktisk viser poker eller kortspill inkluderer:

• Poker Game (1894) – det opprinnelige verket, solgt for $658 000 hos Sotheby’s i 2015.
• A Friend in Need (1903) – hovedverket, bulldogen med esset under bordet.
• A Bold Bluff (1903) – Sankt Bernhard bluffer med to toere.
• Waterloo (1903) – fortsætt Sankt Bernhard-narrativet.
• His Station and Four Aces (1903) – hund forstyrret av togkonduktør.
• Pinched with Four Aces (1903) – politirazzia av et illegalt spillselskap.
• Poker Sympathy (1903).
• Post Mortem (1903) – hundene diskuterer spillet i etterkant.
• Stranger in Camp (1903).

De resterende verkene i serien – blant annet Ten Miles to a Garage, Breach of Promise Suit, New Year’s Eve in Dogville og Riding the Goat – viser hundene i andre menneskelige situasjoner. Alle er malt i samme lekende, humoristiske stil, og alle deler den kommersielle formatet: designet for å appellere til et bredt kalender-marked.

Kitsch, kunst eller satire?

Diskusjonen om Coolidges pokerhunder tilhører et sted er nærmest like gammel som verkene selv. Kunstkritikere har konsekvent avvist dem som «kitsch» – kunst som er teknisk kompetent, men sentimentalt eller kommersielt drevet, og uten den kunstneriske dybden som kvalifiserer som «seriøs kunst».

Kritikeren Annette Ferrara har beskrevet serien som «uslettelig innbrent i den amerikanske kollektiv-schlock-underbevisstheten gjennom hemningsløs reproduksjon på alle typer populærkulturelle ting». Martin Harris i Poker News formulerer standardsynet blant kunstkritikere: «For noen representerer maleriene selve inkarnasjonen av kitsch eller lav-kultur, en dårlig-smakspreget parodi av ‘ekte’ kunst».

Men det finnes også en alternativ tolkning. I boken Poplorica: A Popular History of the Fads, Mavericks, Inventions, and Lore that Shaped Modern America (2004) argumenterer Martin J. Smith og Patrick J. Kiger for at Dogs Playing Poker faktisk var en satirisk serie, ment å parodiere overklassen og deres selvglade vaner. Hundenes ansiktsuttrykk, kroppsspråk og situasjoner speiler de menneskelige typene Coolidge selv observerte i det amerikanske middelklassesamfunnet på slutten av 1800-tallet.

Om Coolidges intensjoner var satire eller ren humor, er umulig å fastslå med sikkerhet. Kunstneren etterlot seg lite skriftlig materiale, og hans egen kommentar om verkene er sparsom. Det som er sikkert, er at bildene har hatt en kulturell levetid ingen kunstkritiker forutsa.

Popkultur og ettermele

Sekstiseks år etter Coolidges død er «Dogs Playing Poker» fortsatt et av verdens mest gjenkjennelige kunstverk. Det er referert i utallige TV-serier, filmer og musikkvideoer, blant annet Cheers, The Simpsons, That ’70s Show, Toy Story 4 og Snoop Doggs musikkvideo for «What Is My Name?» fra 1993.

Brown & Bigelow eksisterer fortsatt som selskap og selger Coolidge-trykk direkte fra egen nettside. I Philadelphia, der Coolidge vokste opp, henger et innrammet trykk fra hans private samling på det lokale biblioteket, gitt i gave i 1991 av kunstnerens da 80-årige datter Gertrude Marcella.

Verkenes verdiutvikling på kunstmarkedet har også forbløffet skeptikere. Da Poker Game (1894) ble solgt for $658 000 hos Sotheby’s i 2015, var det en pris som få hadde forutsett for et verk lenge stemplet som ren kitsch. Selv kunstverdenen har begynt å behandle Coolidge som noe mer enn en fotnote.

Har du lyst til å spille poker selv, uten hundene og sigarrøyken fra 1903, finnes det i dag en rekke casino med raske utbetalinger som tilbyr virtuelle pokerbord døgnet rundt. Coolidge ville sannsynligvis funnet det underlig at spillet hans skildret nesten uendret 130 år senere, bare flyttet fra sigarrøyfylte bakrom til en skjerm i lommen.

Ofte stilte spørsmål