Abstrakt kunst

Et maleri uten gjenkjennelige former, uten motiv i vanlig forstand, bare farger, linjer og komposisjon som eksisterer på egne premisser. Abstrakt kunst er en av det 20. århundrets mest radikale kunstneriske revolusjoner, og fortsatt en av de mest omdiskuterte: hva er det egentlig vi ser på, og hvem bestemte at det skulle regnes som kunst i det hele tatt?

Nøkkelfakta om abstrakt kunst

Denne artikkelen går gjennom hva som kjennetegner abstrakt kunst, hvem som egentlig malte først, de store internasjonale retningene, den ofte oversette norske historien, og noen praktiske knagger å henge opplevelsen på når du står foran et abstrakt verk og lurer på hva du egentlig ser. Har du ikke lest om kjente malerier fra den figurative tradisjonen ennå, er det et fint sted å starte om du vil se hva abstraksjonen brøt med.

Hva er abstrakt kunst?

Abstrakt kunst er kunst der forbindelsen til den synlige virkeligheten er redusert, forenklet eller helt opphevet. I motsetning til et portrett eller et landskapsmaleri, som gjengir noe gjenkjennelig, bygger et abstrakt verk på farge, form og komposisjon som mål i seg selv, ikke som virkemidler for å avbilde noe annet.

Begrepet spenner over et bredt spekter. Noen abstrakte verk har fortsatt et minne om et motiv, en fjern rytter eller et ansikt som så vidt anes gjennom fargeflatene. Andre er fullstendig nonfigurative, uten noen som helst referanse til noe gjenkjennelig. Skillet mellom abstrakt og figurativ kunst er derfor mer en glidende overgang enn et absolutt kutt.

Flate versus dybde

Et sentralt kjennetegn er hvordan abstrakt kunst behandler billedflaten. Siden renessansen hadde vestlig malerkunst vært opptatt av å skape illusjon av dybde, av rom man kunne «gå inn i». Abstrakte kunstnere brøt med dette. Mange av dem insisterte på flaten som flate, uten perspektivisk illusjon, noe som var et radikalt brudd med fem hundre års malertradisjon.

Farger som egen kraft

Flere abstrakte pionerer bygde på vitenskapelige studier av hvordan farger virker på hverandre, særlig fenomenet simultankontrast: at en farge oppfattes ulikt avhengig av hvilke farger som omgir den. Grått ved siden av grønt kan oppleves som rosa. Denne interessen for fargenes egne lovmessigheter, løsrevet fra ethvert motiv, ble et sentralt verktøy for kunstnere som ønsket å skape følelser direkte gjennom farge og form, uten omveien om et gjenkjennelig bilde.

Hvem malte det første abstrakte maleriet?

I generasjoner har svaret vært entydig i kunsthistoriebøkene: Vasilij Kandinskij, med verk fra rundt 1910–1913. De siste tiårene har imidlertid dette bildet blitt utfordret, og i dag er svaret langt mer interessant.

Hilma af Klint og det åndelige

Den svenske kunstneren Hilma af Klint nådde frem til et fullstendig abstrakt billedspråk allerede i 1906, flere år før Kandinskij. Hun malte store, symboltunge verk fylt av spiraler, geometriske former og blømstrende farger, overbevist om at hun formidlet en åndelig virkelighet hun fikk tilgang til gjennom spiritisme og teosofi. Af Klint holdt imidlertid verkene sine skjult for offentligheten. Hun testamenterte at de ikke skulle vises før tjue år etter hennes død, og først på 1980-tallet begynte kunstverdenen for alvor å oppdage henne. En stor retrospektiv utstilling på Guggenheim i New York i 2018–2019 endret hennes status radikalt, og hun regnes nå av mange som den egentlige pioneren.

Kandinskij og Der Blaue Reiter

Den russiske kunstneren Vasilij Kandinskij bodde og arbeidet i München fra rundt 1900. Fra 1909 til 1913 utviklet han et billedspråk som gradvis mistet enhver forbindelse til en observerbar virkelighet. I motsetning til af Klint holdt Kandinskij verkene sine offentlige og skrev teoretisk om dem, blant annet i boken Om det åndelige i kunsten (1912). Han var opptatt av synestesi, sammenhengen mellom lyd og farge, og mente at bestemte fargevalg kunne fremkalle følelser på samme måte som musikk. Fordi Kandinskij publiserte og teoretiserte sitt arbeid, ble han lærebokens svar på spørsmålet i over hundre år, selv om af Klint trolig kom dit først.

De store retningene

Fra 1910-tallet og fremover splittet abstrakt kunst seg i flere distinkte retninger, hver med sin egen logikk for hvordan farge og form skulle organiseres.

Suprematisme: Malevitsj og Svart firkant

Den polsk-ukrainske maleren Kazimir Malevitsj utviklet fra 1913 en retning han kalte suprematisme: geometriske former i få farger, helt uten fortellende innhold. Hans mest berømte verk, Svart firkant (1913–1915), består bokstavelig talt av en svart firkant på hvit bunn. Verket er blitt tolket som en total nullstilling av malerkunsten, et punkt hvor all gjenkjennelig representasjon er fjernet, og bare selve maleriet som objekt gjenstår.

Geometrisk abstraksjon: Mondrian og De Stijl

Den nederlandske maleren Piet Mondrian utviklet gjennom 1910-tallet et strengt geometrisk formspråk, kalt neoplastisisme, med rutenett av sorte linjer og felter i primaerfargene rødt, blått og gult. Sammen med den nederlandske kunstnergruppen De Stijl definerte han en asketisk, nesten matematisk tilnærming til abstraksjon som skulle påvirke arkitektur og design langt utover malerkunsten.

Abstrakt ekspresjonisme: Pollock og Rothko

Etter andre verdenskrig flyttet tyngdepunktet i abstrakt kunst til New York. Amerikanske malere utviklet det som ble kalt abstrakt ekspresjonisme, i to hovedretninger. Jackson Pollock representerer action painting: lerret lagt flatt på gulvet, maling dryppet og kastet i spontane bevegelser. Mark Rothko og Barnett Newman representerer color field painting: enorme lerreter dekket av tilsynelatende enkle, svevende fargefelt, ment å omslutte betrakterens hele synsfelt og fremkalle en nærmest religiøs opplevelse.

Abstrakt kunst i Norge

Norsk kunsthistorie har en overraskende tidlig og aktiv rolle i den internasjonale abstraksjonen, en historie som lenge fikk mindre oppmerksomhet enn den fortjener.

Purismen i Paris på 1920-tallet

På midten av 1920-tallet studerte flere norske kvinnelige kunstnere ved Académie de l’Art Moderne i Paris, under lærerne Fernand Léger og Amédée Ozenfant. Ragnhild Keyser, Charlotte Wankel og Ragnhild Kaarbø forenklet dagligdagse gjenstander, vaser, bøker, stoler, til geometriske grunnformer i en stil kalt purisme. Thorvald Hellesen arbeidet parallelt med en beslektet «maskinestetikk» inspirert av Léger. Disse kunstnerne representerer noen av de tidligste norske bidragene til internasjonal abstrakt kunst, lenge før retningen fikk fotfeste hjemme i Norge.

Etterkrigstiden og fremover

Fra 1950-tallet vokste en ny generasjon norske abstrakte malere frem. Jakob Weidemann og Anna-Eva Bergman utviklet hver sin variant av lyrisk, malerisk abstraksjon i slækt med den franske retningen art informel. Inger Sitter arbeidet i samme tradisjon. På 1960-tallet eksperimenterte Gunnar S. Gundersen og Per Kleiva med skarpt avgrensede geometriske former i slækt med internasjonal op-kunst. Denne norske linjen fra purisme via etterkrigstidens lyriske abstraksjon til 1960-tallets geometriske eksperimenter danner en sammenhengende, om enn ofte oversett, historie.

Slik «leser» du et abstrakt maleri

Mange opplever abstrakt kunst som utilgjengelig fordi de leter etter et motiv som ikke finnes. Noen praktiske innfallsvinkler kan gjøre møtet med verkene rikere.

Se etter komposisjon før motiv. Spør deg selv hvordan øyet beveger seg over flaten. Hvilke former drar blikket, hvilke farger står i spenning til hverandre, hvor hviler øyet til slutt? Abstrakte malere arbeidet ofte nøye med disse spørsmålene, selv om resultatet virker spontant.

Vurder skala og materialitet. Et Rothko-maleri sett som et lite bilde på en skjerm formidler nesten ingenting av opplevelsen å stå foran det fysiske lerretet, som ofte er flere meter høyt. Størrelse er ikke tilfeldig i abstrakt kunst, den er ofte selve poenget.

Spør hva kunstneren ville formidle uten å avbilde noe. Var målet åndelig innsikt, som hos af Klint og Kandinskij? Ren formal renselse, som hos Malevitsj og Mondrian? Eller kroppslig, ubevisst handling, som hos Pollock? Retningen bak et verk gir ofte et bedre inngangspunkt enn å lete etter et skjult motiv.

Kjente abstrakte kunstverk

Interessert i overgangen fra figurativ til abstrakt kunst kan det også være verdt å se nærmere på Skrik av Edvard Munch. Munchs symbolistiske forenkling av form og farge for å formidle følelse fremfor virkelighet regnes av mange kunsthistorikere som en viktig forløper for den fullstendige abstraksjonen som fulgte noen tiår senere.

Ofte stilte spørsmål