Skrik av Edvard Munch

Et ansikt vridd i angst, en blodrød himmel som bølger over Kristiania-fjorden, en gestalt uten kjønn og uten navn. Edvard Munchs Skrik er blitt selve symbolet på moderne, eksistensiell angst, og et av verdens mest gjenkjennelige kunstverk. Historien bak maleriet involverer en solnedgang på Ekeberg, en vulkan på Krakatoa, fem forskjellige versjoner, to spektakulære kunsttyverier og en pastellversjon som ble solgt for 107 millioner dollar.

Nøkkelfakta om Skrik

Om maleriet Skrik

Skrik viser en menneskeskikkelse med hendene mot hodet, munnen åpen i et lydløst skrik, på en bro over det som antas å være Oslofjorden sett fra Ekebergåsen. Bak skikkelsen ser vi to andre figurer, tilsynelatende likegyldige til det som foregår. Himmelen bak dem bølger i intense røde og oransje toner, mens fjorden nedenfor har fått en blåsvart, urovekkende kvalitet.

Bildet er malt med en kombinasjon av tempera og pastell på papp, ikke den mer tradisjonelle olje på lerret. Denne teknikken gir maleriet en matt, absorberende overflate som forsterker den emosjonelle intensiteten. Munch valgte bevisst enkle, forenklede former og et begrenset fargeutvalg. Alt er komprimert til det essensielle: bro, skikkelse, himmel, fjord.

Skrik er ikke et enkeltverk, men eksisterer i fem separate versjoner malt i perioden 1893 til 1910. Munch vendte tilbake til motivet gjennom hele sin karriere, og hver versjon har sin egen historie. Den mest kjente er tempera-versjonen fra 1893 som henger på Nasjonalmuseet i Oslo, tidligere Nasjonalgalleriet.

Historien bak: Ekebergåsen og den blodrøde himmelen

Bakgrunnen for Skrik er dokumentert av Munch selv. En kveld i 1892 gikk han en tur med to venner på Ekebergåsen ovenfor Kristiania, dagens Oslo. Ved solnedgang opplevde han en pløtselig og uforklarlig angst. Munch skrev senere om øyeblikket:

Himmelen ble pløtselig blodig rød. Jeg stoppet, lente meg mot gjerdet, dødelig trett, og så over de flammende skyene som blod og sverd over den blåsvarte fjorden og byen. Edvard Munch, om øyeblikket bak Skrik

Vennene gikk videre uberørt, mens Munch selv følte at han ønsket å skrike. Det er dette øyeblikket, denne opplevelsen av kosmisk ensomhet midt i en tilsynelatende vakker natursituasjon, som ble utgangspunktet for verket.

Krakatoa-teorien

Mange kunsthistorikere har pekt på at de intense røde solnedgangene Munch beskriver, sannsynligvis skyldtes reelle atmosfæriske forhold. Vulkanutbruddet på Krakatoa i Indonesia i 1883 sendte enorme mengder aske og svovel opp i stratosfæren. I årene som fulgte, opplevde hele kloden ekstraordinært fargesterke solnedganger, med dype rødfarger som ikke kan sees under normale forhold.

Selv om Munch malte Skrik omtrent ni år etter utbruddet, ble de atmosfæriske effektene sett i flere år fremover. Det er derfor ikke usannsynlig at himmelen han beskriver, faktisk var en reell astronomisk hendelse han observerte fra Ekebergåsen, kombinert med hans egen indre tilstand.

Slakteri og sinnssykehus

En annen teori peker på at det lå både et slakteri og et sinnssykehus (som det ble kalt på den tiden) i nærheten av veien der Munch spaserte. Munchs egen søster Laura var innlagt på sinnssykehus, og kunstneren hadde et livslangt komplekst forhold til psykisk sykdom, både i familien og i seg selv. Lyder fra disse to institusjonene, kombinert med den påfallende røde himmelen, kan ha bidratt til opplevelsen som ble bakteppet for Skrik.

Tolkning og betydning

Få kunstverk har fått like mange tolkninger som Skrik. Bildet har blitt lest som alt fra et personlig uttrykk for Munchs egen psyke til et allment symbol på moderniteten, som en religiøs visjon eller som en apokalyptisk profeti.

Eksistensiell angst

Den mest utbredte tolkningen er at Skrik representerer den moderne, eksistensielle angsten. Følelsen av å være fanget i et univers uten forankring, uten mening, alene selv i nærvær av andre mennesker. Det er en angst som ikke har en tydelig årsak, men som er iboende i selve tilværelsen. I en tid da tradisjonelle religiøse og sosiale rammer var i oppløsning, fanget Munch en universell erfaring som skulle bli en av 1900-tallets sentrale temaer.

Naturens skrik

Munch selv brukte flere ganger uttrykket «et stort skrik gjennom naturen». Dette peker mot en tolkning der det ikke er skikkelsen på broen som skriker, men naturen selv, og skikkelsen kun hører det. Denne lesningen gjør verket til noe kosmisk snarere enn personlig, en registrering av en universell uro som gestalten fanger opp mens de to andre figurene i bakgrunnen forblir uberørte.

Munchs psykiske tilstand

Andre kunsthistorikere legger vekt på Munchs egen biografi. Han vokste opp med tidlig død i familien, hans mor døde da han var fem, søsteren Sophie da han var 14. Faren var strengt religiøs og psykisk labil, søsteren Laura ble innlagt på sinnssykehus, og Munch selv led av angst og nervesammenbrudd gjennom store deler av sitt liv. Sett i lys av dette blir Skrik en dyp personlig bekjennelse, en visualisering av kunstnerens indre erfaring.

Symbolikk og komposisjon

Skrik er nøye komponert. Ingenting er tilfeldig, og hvert element bidrar til den totale emosjonelle effekten.

Skikkelsen

Hovedfiguren er kjønnsløs og nærmest ansiktsløs, redusert til en bølgende kontur med bare munnen og de innsunkne øynene som markerte trekk. Denne bevisste anonymiteten gjør skikkelsen til en universell figur, ikke en spesifikk person, men et symbol på alle som opplever den samme angsten. Hodeformen har blitt sammenlignet med perusanske mumier Munch skal ha sett på Verdensutstillingen i Paris i 1889.

Broen og diagonalen

Selve broen skjærer gjennom bildet i en skarp diagonal fra nedre høyre til øvre venstre hjørne. Denne linjen skaper en sterk sug inn i bildet, samtidig som den skiller det menneskelige rommet, broen med skikkelsene, fra det uendelige naturrommet med himmel og fjord. Diagonalen er en av de sterkeste komposisjonelle grepene i moderne malerkunst.

De to figurene i bakgrunnen

To skikkelser går rolig oppover broen, tilsynelatende ubevisste om det som skjer i forgrunnen. De representerer det vanlige menneske, det upersepterende, alle som ikke ser eller føler det hovedfiguren opplever. Deres tilstedeværelse gjør ensomheten i den skrikende gestalten enda mer påfalfende.

Fargene

Munch bruker en kraftig kontrast mellom den blodrøde og gule himmelen og den blåsvarte fjorden. Fargene er ikke naturalistiske, de er emosjonelle. Rødt for angst og fare, mørk blå for melankoli og fortapelse. Denne «psykologiske fargebruken» var revolusjonerende i sin samtid og skulle påvirke hele den ekspresjonistiske bevegelsen som fulgte.

Linjene

Se nøye på forskjellen mellom bakgrunnen og forgrunnen. Til venstre for broen, mot fjorden og himmelen, bølger alt i uregelmessige, organiske linjer. På høyre side, i den delen der de to andre figurene går, er linjene rette og geometriske. Denne kontrasten forsterker splittelsen mellom det angstfulle indre og den ordnede ytre verden.

Fem versjoner av Skrik: hvilken er hvor?

Munch malte og trykket Skrik i fem forskjellige versjoner mellom 1893 og 1910. De skiller seg i teknikk, farger, detaljer og størrelse, men deler alle den samme grunnkomposisjonen.

Nasjonalmuseets 1893-versjon regnes som den mest ikoniske og er den de fleste tenker på når de sier «Skrik». Munchmuseets 1910-versjon ble malt nesten to tiår senere og har en litt mer moden, komprimert komposisjon. Pastellversjonen fra 1895 er den eneste som lenge var i privat eie, og som ble solgt på auksjon i 2012 for rekordpris.

Litografiet fra 1895 er interessant fordi det ble laget for å kunne trykkes i mange eksemplarer, og fordi tittelen der er gjengitt på tysk som «Geschrei». Det er først gjennom dette litografiet at Skrik virkelig ble kjent i det tyskspråklige Europa.

Hvem stjal Skrik? Historien om Pål Enger og tyveriene

Skrik er ett av få verdenskjente kunstverk som har blitt stjålet, ikke én, men to ganger. Begge sakene er innskrevet i norsk krimhistorie og har gitt Skrik en tilleggsdimensjon som ingen andre malerier har.

1994: Tyveriet fra Nasjonalgalleriet

12. februar 1994, samme dag som åpningsseremonien for OL på Lillehammer, brøt to menn seg inn i Nasjonalgalleriet i Oslo. Innbruddet tok bare 50 sekunder. Tyvene brukte en stige for å komme inn gjennom vinduet, klippet av Skrik fra veggen med en trådsaks, og forsvant med maleriet ut i vintermørket. Ved åstedet la de igjen et postkort med teksten «Takk for den dårlige sikkerheten».

Etter tre måneders etterforskning, med hjelp fra britisk politi som utga seg for å være representanter for Getty-museet, ble maleriet gjenfunnet i mai 1994 på et hotell i Aasgardstrand. En av de dømte for tyveriet var Pål Enger, en tidligere Vålerenga-spiller som allerede hadde vaert dømt for kunsttyveri. Enger tilstod senere i intervjuer at han hadde stjålet Skrik.

Pål Enger: fra Vålerenga til kunsttyv

Enger spilte fotball for Vålerenga på 1970- og 80-tallet før han på 1980-tallet startet en ny karriere som kunsttyv. Han ble dømt for et tidligere tyveri av Munchs «Vampyr» i 1988, og i 1994 stå han bak Skrik-tyveriet. Enger har senere blitt en velkjent figur i norske medier, dels for sine tyverier og dels for sin senere karriere som forfatter og foredragsholder. Han er blitt ansett som en av Norges mest berømte kunsttyver.

2004: Det bevæpnede ranet fra Munchmuseet

22. august 2004 skjedde det utenkelige for andre gang. Denne gangen var det Munchmuseets versjoner av både Skrik og Madonna som var målet. To bevæpnede menn med masker størmet inn i museet midt på dagen, truet ansatte og besøkende med pistoler, og fjernet begge maleriene fra veggene.

Denne gangen tok det længre tid. I to år var de to maleriene forsvunnet, og det ble spekulert i om de var skadet, brent eller solgt til en ukjent samler. Først i august 2006 ble maleriene funnet igjen av politiet under en aksjon i Oslo. Begge var skadet, men kunne restaureres. Restaureringen tok flere år og involverte spesialister fra hele verden.

Konsekvensene

Etter 2004-ranet ble sikkerhetsrutinene ved Munchmuseet og andre norske museer dramatisk oppgradert. Da det nye Munchmuseet stod klart i Bjørvika i 2021, ble sikkerheten prioritert på et nivå ingen tidligere hadde sett i norske museer. Tyveriene bidro paradoksalt nok til at Skrik og Munch-arven i dag er bedre bevart enn noensinne.

Hvor mye er Skrik verdt?

Spørsmålet om verdien av Skrik har ingen enkelt svar. Det avhenger av hvilken versjon vi snakker om, og om den er til salgs eller ikke.

Nasjonalmuseets versjon: uvurderlig

Tempera-versjonen fra 1893 som henger på Nasjonalmuseet, er ikke til salgs og betraktes som uvurderlig i praksis. Den er en del av Norges kulturarv og skal aldri forlate landet permanent. Ved forsikringsvurderinger opereres det med anslag i milliardklassen, men noen offisiell markedsverdi finnes ikke.

Pastellversjonen: 107 millioner dollar

2. mai 2012 ble pastellversjonen fra 1895 solgt hos Sotheby’s i New York for 119,9 millioner dollar inkludert kommisjon (netto tilslag 107 millioner). Kjøperen var den amerikanske finansmannen Leon Black. Salget satte den gangen verdensrekord for høyeste pris betalt for et kunstverk på auksjon, en tittel som senere er tatt over av andre verk, men som gjør Skrik til ett av de dyreste kunstverkene noensinne omsatt.

Pastellen hadde tilhørt familien Olsen, etterkommere av Munchs venn og støttespiller Thomas Olsen. Munch selv ga pastellen som gave til Olsen på slutten av 1930-tallet.

Munchmuseets versjoner

Tempera-versjonen fra 1910 og fargestift-versjonen fra 1893, begge ved Munchmuseet, er heller ikke til salgs. Ved samme prinsipp som Nasjonalmuseets versjon regnes de som umistelige for norsk kulturarv.

Hvor kan du se Skrik i dag?

Fire av de fem Skrik-versjonene er offentlig tilgjengelige i norske museer. Bare pastellversjonen fra 1895 er i privat eie.

Nasjonalmuseet, Oslo

Den mest ikoniske versjonen, tempera fra 1893, henger på Nasjonalmuseet i Oslo, som åpnet nytt bygg på Aker Brygge i 2022. Museet har en dedikert Munch-sal der Skrik er hovedattraksjonen. Årlig besøker over en million mennesker museet, mange spesifikt for å se Skrik.

Munchmuseet, Oslo

I Bjørvika ligger Munchmuseet, som åpnet nytt bygg i 2021 og huser flere Skrik-versjoner: tempera fra 1910, fargestift fra 1893, og eksemplarer av litografiet fra 1895. Samlingen er verdens største av Munch-verk med over 26 000 objekter, hvor Skrik-versjonene naturligvis er blant hovedattraksjonene.

Private samlinger

Pastellversjonen fra 1895 tilhører siden 2012 den amerikanske finansmannen Leon Black og er ikke tilgjengelig for publikum. Litografiske trykk finnes i private samlinger og museer over hele verden.

Munchs dikt om Skrik

På rammen av flere versjoner av Skrik har Munch skrevet et kort dikt eller en tekst som beskriver øyeblikket bak maleriet. Denne teksten er blitt et poetisk motstykke til bildet:

Jeg gik bortover veien med to venner, saa gik solen ned. Himmelen ble pludselig blod og jeg følte som et p&us;st af vemod. En sugende smerte under hjertet. Jeg stanset, lænede meg til gjærdet, træt til døden. Over den blaasorte fjord og by laa blod i tunger og ildstreg. Mine venner gik videre og jeg stod igjen skjælvende av angst. Og jeg følte som et stort uendelig skrig gjennem naturen. Edvard Munch, tekst på rammen av Skrik

Munch skrev flere varianter av denne teksten gjennom sin karriere, alle med samme kjernefortelling. I 2021 bekreftet Nasjonalmuseet gjennom infrarød-undersøkelser at en liten påskrift øverst på deres versjon lyder «Kun kunne være malt av en gal mann». Kurator ved Nasjonalmuseet, Mai Britt Guleng, konkluderte etter grundige analyser at det er Munchs egen håndskrift, sannsynligvis skrevet i sinne som svar på kritikk han fikk da bildet første gang ble stilt ut i Kristiania i 1895.

Skrik i populærkulturen

Få kunstverk har krysset grensen fra høykultur til popkultur slik Skrik har gjort, og blitt et umiddelbart gjenkjennelig symbol i hverdagen. Referanser til bildet finnes overalt.

Emojien 😱 «ansikt som skriker i frykt» er direkte inspirert av Skrik og er blant de mest brukte emojiene globalt. I filmen Home Alone er hovedpersonens ikoniske skrekk-pose (hendene mot kinnene, munnen åpen) en bevisst referanse til maleriet. Andy Warhol laget i 1984 en serie fargeriseringer av Skrik, som del av sin behandling av det han kalte «andres kunst». Halloween-masken som ble brukt i Wes Cravens Scream-filmserie er også inspirert av motivet.

Skrik har vaert brukt i utallige politiske karikaturer, reklamer, TV-serier og musikkvideoer. Bildet fungerer som en universell shorthand for angst, sjokk og fortvilelse, en visuell klisjé så sterk at den fungerer selv når betrakteren aldri har sett originalen.

Denne populærkulturelle allestedsnærværet har gjort Skrik til noe mer enn et kunstverk. Det er blitt et globalt symbol, en del av vårt visuelle vokabular på nivå med få andre bilder. Interessert i andre av Munchs verk? Vi har også en dypdykk i Ved ruletten i Monte Carlo, et av Munchs mindre kjente, men kunsthistorisk viktige verk fra hans franske periode. Se også oversikten vår over mest kjente norske kunstnere for mer om Munchs plass i norsk kunsthistorie.

Ofte stilte spørsmål